Et land, alene

Her er vi et land alene, egentlig. Og jeg tror ikke Trump snur sin politikk fordi Norge innfører mottiltak.

Jonas Gahr Støre, 5. mars, om hvordan Norge skal respondere på amerikanske straffetoller

Han har jo rett i det.

Men tenk om det hadde funnets et felleskap, der land med like verdier kunne gått sammen, og, selv om de enkeltvis ikke hadde hatt så mye de skulle ha sagt, kunne stått opp mot stormaktene?

Det er oppsiktsvekkende at samtidig som Støre kommer med denne erkjennelsen, går ut og sier at det ikke er tiden for å søke medlemskap i EU. (Erna Solberg har gjort det samme, så dette er dessverre et tverrpolitisk ståsted)

Om ikke nå, når?

Vår allierte supermakt har nettopp skiftet side til diktaturene, og mens vi fortsatt biter neglene over hva som vil skje med NATO, får vi plutselig en 15% straffetoll rett i trynet. Og det til tross for at Norge faktisk har en handelsbalanse i USAs favør!

Norge er mer utsatt enn vi har vært siden andre verdenskrig, og vi er nødt til å ta store valg, enten vi liker det eller ikke. (Å gjøre ingenting er også et stort valg). Vi kan diskutere detaljene for og mot EU-medlemskap, teknikalitene i fiskeri og landbruk, men det farligste vi kan gjøre nå er å stirre oss blinde på hvordan barken på treet ser ut, heller enn å se skogen, og hvor dypt inne i den vi er. Det er to forhold som jeg mener gjør veien videre ganske åpenbar.

1. For det første, vi er allerede tett integrert i EU juridisk og økonomisk. Hvis man mener at vi ikke må miste mer suverenitet til EU, så er det løpet kjørt. Vi påvirkes direkte av EUs politikk, men vi velger aktivt å ikke ta en plass rundt bordet der politikken utformes og å ikke delta i de demokratiske strukturer som resten av Europas folk sender sine folkevalgte til.

Vil vi ha mer suverenitet er valget enkelt: bli medlem! (Noen vil si: «Vi kan heller melde oss helt ut av EØS og bli virkelig fri!» Å melde seg ut av EØS gir oss kanskje “suverenitet” i en rent teoretisk, og kanskje emosjonell forstand, men i virkeligheten vil det gjøre oss enda mindre i stand til å påvirke vår egen skjebne: vi vil være enda mer alene, betydelig fattigere, og enda mer utsatt for stormaktene. Så nei, det er dessverre ikke et reelt alternativ hvis det er frihet vi er ute etter)

2. For det andre, vi kan ikke i lengden få i pose og sekk, spesielt når den internasjonale situasjonen tilspisser seg for både oss og EU. Å tro at vi taktisk kan plukke det vi vil fra EU-samarbeidet og forkaste det vi ikke liker, å bruke, for eksempel, vår olje og gass til å skaffe oss forhandlingskort, er kortsiktig og naivt.

EU er en formidabel forhandlingspartner med massiv økonomisk makt, og selv USA kommer til å svette når dette drar seg til. Norge kan enten velge å være på innsiden, med forpliktelser til felleskapet, men med felles forhandlingskraft, eller på utsiden og tvunget til å drive konstant taktisk forhandlingsspill med både EU og USA, for oppnå en teoretisk optimal posisjon.

Det sier seg selv, at uansett hvor velvillige våre venner i EU er, vil dette gjøre Norge i beste fall til en irriterende og uforutsigbar partner, i verste fall en uvesentlig distraksjon.

Valget vårt er derfor enkelt. Det er forsåvidt riktig at det fortsatt er et mindretall som er for å søke medlemskap i EU. Men det mest påtagelige er at Ja-siden tar såpass kraftig inn på Nei-siden, til tross for at ingen av de store partiene vil trå fram og vise lederskap. Selv om mye av narrativet om EU er overlatt til halvsannheter, konspirasjonsteorier og naivitet, nærmer vi oss at en majoritet av nordmenn ser verdien av å bli del av et forpliktende felleskap i en truende verden.